Etter henvendelse fra Advokatfirmaet Wiersholm AS, har Finanstilsynet i svarbrev gitt en veiledning om livsforsikringsselskapenes plikt til rådgivning og informasjon

Advokatfirmaet Wiersholm AS
Postboks 1400 Vika
0115 OSLO
 

VÅR REFERANSE

 14/1297
 Dato: 28.04.2014

Anmodning om veiledning om livsforsikringsselskapenes plikt til rådgivning

Det vises til Deres brev 28. januar 2014 med anmodning om veiledning knyttet til livsforsikrings-selskapenes rådgivningsplikt ved salg av livsforsikringsprodukter med investeringsvalg.

De viser innledningsvis til Finanstilsynets rapport "Kartlegging – informasjon og rådgivning ved salg av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg der kunden tar investerings¬beslut-ningene" (heretter kalt kartleggingsrapporten), offentliggjort på Finanstilsynets nettsted 25. september 2012. I kartleggingsrapporten har Finanstilsynet lagt til grunn en rådgivningsplikt ved salg av slike produkter. Kartleggingen gjaldt norske livsforsikrings¬selskaper. Under henvisning til mottatte spørsmål fra forsikringsselskaper, herunder fra EØS, etterspørres en klargjøring av rådgivningsplikten.

1. Rådgivning ved salg av livsforsikringsprodukter med investeringsvalg

1.1 Kartleggingsrapporten om informasjon og rådgivning ved salg og høringsnotat om dokumentasjons- og lydopptaksplikt

Det rettslige grunnlaget for livsforsikringsselskapenes rådgivnings- og informasjonsplikt er redegjort for i kartleggingsrapporten, se punkt 1.2 Regelverk, hvor det særlig er vist til forsikrings¬avtaleloven § 11-1, kapitalfor¬valtningsforskriften § 4-1  og forsikringsformidlings¬forskriften § 3-1 fjerde ledd. I punkt 4.1 er rådgivnings- og informasjonsplikten utdypet nærmere, og herfra siteres:

"Selskapene skal altså ved salg gi opplysninger om viktige sider ved forsikringene. Informasjonen bør være klar, relevant, forståelig og rettvisende. Kundenes erfaring og kompetanse må hensyntas. En del informasjon vil hos selskapene framgå av produktark osv. og informasjon på nettsider mv. som kan innhentes før avtale inngås. En del selskaper har også god informasjon knyttet til risikoen forbundet med de ulike investeringsvalgene, herunder ved lenker til analyseverktøy, verdipapirfondenes prospekter, vedtekter og nøkkelinformasjon. De aktuelle produkter er imidlertid kompliserte og det er vanskelig å velge mellom produktene fordi det er komplisert å vurdere de ulike kategorier av produkter opp mot eget behov. Mange av produktene har et stort spekter av investeringsvalg og valget vil få virkning langt fram i tid for kunden og er av stor viktighet.

Ved rådgivningen skal det gis informasjon om risikoen i ulike investeringsvalgmuligheter og rådene skal ta utgangspunkt i dekning av kundens forsikringsbehov, ikke i selskapets ønske om å selge en forsikring. Selv om selskapene kan gi generell informasjon til kundene, for eksempel på nettet, må de ivareta sin plikt til å si fra dersom produktet ikke egner seg."

I Finanstilsynets merknader – endelig rapport til DNB Livsforsikring ASA, Livsforsikringsselskapet Nordea Liv Norge AS, Storebrand Livsforsikring AS, Gjensidige Pensjonsforsikring AS og Netfonds Livsforsikring AS i april 2013 i kartleggingssaken heter det om informasjon og råd ved salg og bytte, herunder salg på nett uten forutgående personlig rådgivning:

"Finanstilsynet viser til hovedrapporten om at selskapene ved salg neppe kan oppfylle sin opplysningsplikt og plikt til å gi råd om egnede produkter, samt advare mot produkter som ikke egner seg for kunden, uten personlig rådgivning til den enkelte kunde. Kravene til opplysninger og råd øker for selskap som i investeringsvalgene har komplekse produkter, produkter med lav likviditet, innebygd giring mv. Videre at ved bytte til slike risikofylte investeringsvalg, vil opplysningsplikten forsterkes. Et slikt bytte vil etter Finanstilsynets oppfatning i praksis kreve individuell rådgivning - når kunden ikke har hatt dette investeringsvalget tidligere.

Når det gjelder nettløsninger, peker Finanstilsynet på at det må tas utgangspunkt i at de aktuelle produkter er kompliserte spareprodukter og det er vanskelig å velge mellom produktene fordi det er komplisert å vurdere de ulike kategorier av produkter opp mot eget behov. Mange av produktene har dessuten et stort spekter av investeringsvalg og valget vil få virkning langt fram i tid for kunden og er av stor viktighet.

Finanstilsynet vil likevel ikke utelukke at det kan lages nettløsninger som tilfredsstiller kravene til informasjon og rådgivning. Finanstilsynet vil understreke at det ikke er lempeligere informa¬sjons- og rådgivningsregler for nettsalg av de aktuelle produktene. Det må tas hensyn til kundenes erfaring og kompetanse – blant annet når det gjelder investeringsvalg, avdekning av kundens forsikringsbehov, rådgivning om egnede produkter, advaring mot produkter som ikke egner seg for kunden og forklaring av risiko i ulike investeringsvalgmuligheter slik at det forstås av kunden.

For investeringsvalg som innebærer komplekse produkter, lav likviditet, innebygd giring eller andre risikofylte investeringsvalg som ETN (med og uten giring) og warrants vil nettløsninger forutsette stor grad av aktpågivenhet når det gjelder oppfyllelse av informasjons- og rådgiv¬nings¬kravene, og spesielt om risikoen i disse investeringsvalgene."

Finanstilsynet viser dessuten til Finanstilsynets høringsnotat 30. august 2013 (sak13/5326), sendt på høring 9. oktober 2013 av Finansdepartementet, om dokumentasjonsplikt og lydopptak ved rådgivning og salg av alternative spareprodukter, som for eksempel unit linked-kontrakter. I punkt 3.2 heter det:

"Forsikring

For å tydeliggjøre den rådgivning som skal dokumenteres på forsikringsområdet, foreslår Finanstilsynet en justering av ordlyden i forsikringsavtaleloven § 11-1 og å innta rådgivning i kapittelets overskrift og i overskriften til § 11-1. Bestemmelsen bruker begrepet "forsikrings-behov" og "forsikring", men må forstås som at selskapet skal opplyse om relevante egenskaper ved de produkter forsikringsselskapet selger. Når mange av forsikringsproduktene etter hvert har et stort innslag av sparing, må bestemmelsen ses i lys av hvilke opplysninger som da er relevante for forsikringstaker. Når det nå foreslås en samordning av reglene om rådgivning knyttet til verdipapirforetaks og bankers salg av alternative spareprodukter, foreslår Finanstilsynet at det tydeliggjøres at rådgivningen skal omfatte både forsikrings- og sparebehov.

Finanstilsynet legger til grunn at dette er i samsvar med gjeldende rett for alternative spareprodukter, jf. kartlegging nevnt i punkt 2.4 og endelig rapport til selskapene. For disse produktene er det viktig å avdekke kundens forsikrings- og sparebehov før tegning, at produktene det rådgis om er egnet til å dekke dette behovet og å klargjøre hvem produktet ikke egner seg for. Det må også gis råd om risikoen i ulike investeringsvalgmuligheter ved tegningen og dessuten ved senere bytter av investeringer til risikofylte investeringer . Det er ikke lempeligere informasjons- og rådgivningsregler for nettsalg av de aktuelle produktene. Ved rådgivningen må det tas hensyn til kundens erfaring og kompetanse."

1.2 Hvilke elementer som bør inngå i en kartlegging av kundens forsikrings- og sparebehov for å kunne vurdere produktets egnethet ved salg

De ønsker en klarlegging av hvilke elementer som bør inngå i en slik avdekking.

Det må foretas en avdekking av hva kundens forsikrings- og sparebehov faktisk er for at selskapet skal kunne rådgi kunden, og det må gis råd som er tilpasset den enkeltes behov. Livsforsikrings-avtaler med investeringsvalg må antas først og fremst å skulle ivareta et sparebehov hos forsikrings-kunden og det må da avdekkes om kunden har et slikt sparebehov. Der utbudet av spareprodukter er begrenset (som det ofte vil være hos livsforsikringsselskapene og enkelte av deres agenter), bør kunden informeres om hvilket produktspekter egnetheten blir vurdert i forhold til.

I forsikringsselskapenes markedsføring av livsforsikringsavtaler med investeringsvalg framheves ofte fordelen av utsatt beskatning på gevinst ved realisasjon av underliggende investeringer. Det er de kunder som handler aktivt som vil ha fordel av dette. Et av de forhold som bør avdekkes, er dermed om et slikt produkt vil dekke kundens behov.

Momenter som bør inngå i en kartlegging kan også være inntekts- og formuesposisjon generelt, herunder øvrige forsikringer og investeringer, antall år til pensjonsalder, risikovilje, kompetanse og erfaring og om kunden er i stand til å forstå produktet. Kundens behov for eventuelle andre fordeler i produktet kan også være et moment.

I disse produktene vil kunden bære avkastningsrisikoen. Viktige sider ved produktet vil da være faktorer som påvirker forventet avkastning, som risiko og kostnadene. For å kunne avgjøre om produktet er egnet, må kunden dermed informeres om samtlige kostnader, direkte og indirekte, som vil påløpe i produktet, netto og brutto avkastning på produktet og sammenhengen mellom aksjeandel, risiko og alder. Kunden vil da også kunne sammenligne med andre egnede spare-produkter med lignende risikoprofil.

Denne opplistingen er ikke uttømmende.

1.3 Uegnet produkt

 De spør om et forsikringsselskap vil være rettslig forhindret fra å inngå en forsikringsavtale som selskapet har vurdert som ikke egnet for kunden.

Som det framgår av kartleggingsrapporten, er Finanstilsynet av den oppfatning at forsikrings-selskapet må si fra/advare dersom et produkt ikke egner seg. Men dersom en kunde insisterer på å inngå en avtale, til tross for klar advarsel fra forsikrings¬selskapet, vil forsikringsselskapet ikke være rettslig forhindret fra å inngå avtalen.

1.4 Dokumentasjon av rådgivningen

De spør hvilke krav Finanstilsynet vil stille til dokumentasjon av rådgivningen.

Dokumentasjonsplikt for livsforsikringsselskaper og formidlere etter gjeldende rett når det gjelder disse produktene framgår av høringsnotatet om dokumentasjonsplikt og lydopptak, nevnt over, punkt 2.1:

"Livsforsikringsselskaper

Forsikringsavtaleloven kapittel 11 med tilhørende forskrifter pålegger visse plikter betegnet som informasjonsplikt/opplysningsplikt ved tegning av livsforsikring. Det kreves blant annet at selskapet i forbindelse med tegningen av en forsikring så vidt mulig skal sørge for at forsikringstakeren får råd om dekningen av foreliggende forsikringsbehov og opplysninger om viktige sider ved de forskjellige typer forsikring, jf. forsikringsavtaleloven § 11-1.  Det er ikke skriftlighetskrav knyttet til selve rådgivningen, men til nevnte informasjonsplikt, jf. opplys¬ningspliktforskriften  . Det er her heller ikke krav om å dokumentere rådgivningen eller salget.

Ved tegning av livsforsikring med investeringsvalg stiller kapital¬forvaltnings¬forskriften  også eksplisitt krav til at selskapet skal gi informasjon om at forsikringens ytelser avhenger av verdi og avkastning på de tilordnede eiendelene og avtalen skal gi opplysninger om risikoen i de valgte investeringene samt om visse provisjoner og andre kostnader, jf. kapital-forvaltnings¬forskriften § 4-1 første ledd. Forsikringstakerne skal videre opplyses om at de på forespørsel har rett til å motta opplysninger etter verdipapirfondloven § 8-2 (Prospekt) og § 8-3 (Nøkkel¬in¬formasjon) for fond som inngår i porteføljen. Det er ingen krav til skriftlighet eller dokumen¬tasjon av den informasjon/opplysninger som gis, men det er krav om at forsikringsavtalen inneholder opplysninger om involvert risiko, provisjon og kostnader. Finanstilsynet legger til grunn at selskapene i samsvar med risikostyrings¬forskriftens  krav har rutiner og systemer for hvilke forsikrings¬avtaler som er inngått med hvilke kunder og med hvilket innhold.

For forsikringsmeglere og forsikringsagenter, er det i tillegg krav om at disse, særlig på grunnlag av opplysningene fra kunden, som et minimum skal presisere kundens krav og behov, samt begrunne hvert råd den gir kunden om et bestemt forsikringsprodukt, jf. forsikrings¬formidlingsforskriften  § 3-1. Finanstilsynet har uttalt at Tilsynet anser at bestemmelsen i sitt resultat i prinsippet langt på vei innebærer en slags egnethetsvurdering av forsikrings¬kunden. Her gjelder ifølge forsikringsformidlingsloven  § 5-5 et skriftlighets¬krav for "all informasjon til kunder i henhold til § 5-4". § 5-4 viser til informasjons¬kravene i forsikrings¬formidlings¬forskrif¬ten ved inngåelse, endring og fornyelse av forsikrings¬avtale. Plasseringen av rådgivningskravet og sammen¬hengen i regelverket tilsier at kravene til å presisere kundens krav og behov og rådgivnings¬plikten er omfattet av skriftlig¬hetskravet knyttet til informasjon. Dette vil innebære en plikt til å gi en skriftlig sammenfatning av krav og behov og begrunnelsen for rådene som er gitt.

Skriftlighetskravet for forsikringsmegleres og forsikringsagenters rådgivning er altså forskjellig fra livsforsikringsselskapers, jf. over, hvor det for rådgivningen ikke er krav om skriftlighet. Det er heller ikke for forsikringsformidlere krav i lov eller forskrift om at virksomheten knyttet til rådgivning og salg av disse produktene skal dokumenteres.

For ordens skyld nevnes at for fripoliser med investeringsvalg er det i foretakspensjonsloven
§§ 4-7 a og 4-7 b pålagt at foretaket skal gi en skriftlig sammenfatning av de opplysninger og råd som er gitt. Reglene er p.t ikke i kraft. Det er forutsatt at en slik sammenfatning vil gjøre det mulig å kontrollere kjernen av de råd som er gitt. Forslaget omfatter ingen dokumentasjonsplikt ut over dette."

For ordens skyld bemerkes at disse produktene i stor grad selges gjennom livsforsikrings¬selskapenes forsikrings¬agenter, som i stor grad er verdipapirforetak. Dette gjelder både norske livsforsikringsselskaper og utenlandske livsforsikringsselskaper med hovedsete innen EØS. Verdipapirforetaks dokumentasjonsplikt ved rådgivning og salg av alternative spareprodukter framgår av punkt 2.1. i høringsnotatet.

2.  Rådgivnings- og informasjonsplikt knyttet til senere bytte av underliggende investeringer

Det etterspørres også en klargjøring av forsikringsselskapenes rådgivningsplikt knyttet til bytter av underliggende investeringer etter at forsikringsavtalen er inngått.

2.1  Forholdet til MiFID og investeringsrådgivning

Når det gjelder Deres henvisning til MiFID og investeringsrådgivning, peker Finanstilsynet på at kundens valg av underliggende investeringer i disse produktene er en del av og en egenskap ved forsikringsproduktet. I Finanstilsynets kartleggingsrapport heter det i punkt 1.2 Distribusjon:

"Disse produktene selges i stor grad gjennom livsforsikringsselskapenes agenter. Agenters salg og rådgivning av individuelle livsforsikringsprodukter med investeringsvalg er forsikringsformidling og reguleres dermed av forsikringslovgivningen."

Dersom forsikringsagenten har underagenter, er det agenten som har ansvaret for at formidlings-virksomheten tilfredsstiller lovgivningen, herunder informasjon og råd underagentene gir knyttet til kundenes investeringsvalg. Dette følger av generelle regler for utkontraktering av konsesjonsbelagt virksomhet. Ansvaret kan ikke omgås eller pulveriseres gjennom avtaler eller ved å splitte opp produktet. Underagentene vil ikke kunne være uavhengige rådgivere i og med at investerings-valgene er en del av og en egenskap ved forsikringsproduktet. Tilsvarende for forsikrings¬selskapenes agenter.

Finanstilsynet har lagt til grunn at avtaler med forsikringskunder om forvaltning av kunders unit linked-kontrakter ikke krever tillatelse etter verdipapirhandelloven fordi slik forvaltning ikke er investerings¬tjenesten aktiv forvaltning. Dette fordi det er forsikringsselskapet og ikke kunden som er eier av de underliggende finansielle instrumenter. Kunden er eier av en forsikringskontrakt og forsikringens ytelser avhenger av verdi og avkastning på de tilordnede eiendelene.

Samtidig heter det i ovennevnte høringsnotat om dokumentasjonsplikt og lydopptak punkt 3.1 om de materielle krav til verdipapirforetakenes salg og rådgivning knyttet til alternative spare¬pro¬dukter (annen næringsvirksomhet):

"Verdipapirforetak

Når verdipapirforetak selger og yter rådgivning i tilknytning til alternative spareprodukter, er de underlagt det generelle kravet om god forretningsskikk i verdipapirhandelloven
§ 10-11 første ledd. Dette innebærer blant annet at foretakene skal påse at kundens interesser og markedets integritet blir ivaretatt på beste måte. Ettersom salg og rådgivning knyttet til alternative spareprodukter ikke er å anse som ytelse av investe¬ringstjenester, er det imidlertid ikke krav om at foretaket gjennom¬fører såkalt egnethetstest (jf. § 10-11 fjerde ledd) eller hensiktsmessighets¬test (jf. § 10-11 femte ledd). Heller ikke øvrige krav i § 10-11 som er direkte knyttet til investeringstjenestevirksomhet gjelder for virksomhet knyttet til alternative spareprodukter."

2.2  Forsikringsselskapets informasjons- og rådgivningsplikt knyttet til bytter

I Finanstilsynets kartleggingsrapport under punkt 4.1 framgår følgende om bytte av underliggende etter at produktet er kjøpt:

"Bytter av investeringsvalg etter at produktet er kjøpt skjer via nettside, nettbank, faks, post, telefon eller kontakt med rådgiver. I Finanstilsynets brev 4.3.2011 legger altså Finanstilsynet til grunn at kapitalforvaltningsforskriften § 4-1 stiller krav om informasjon om risikoen i forkant av de valgte investeringene, herunder når det gjøres bytter. I brevet heter det videre:" Finanstilsynet anser for øvrig også at forsikringslovgivningens krav til å informere kunden om bl.a. risiko vil kunne utgjøre et hinder for gjennomføring av forsikringskunders bytte av investeringsvalg gjennom såkalt execution only-løsninger (gjennomføring av ordre uten egnethets- eller hensiktsmessighetstesting etter verdipapirhandelloven), jf. verdipapir¬handel-loven § 10-11 sjette ledd."

Kundene vil ved bytter av underliggende investeringer allerede ha kjøpt det aktuelle produktet, og dette forutsettes egnet. Det må også forutsettes at kundene ved de opprinnelige investeringsvalg har fått slike råd og informasjon som nevnt over og deretter kontoutskrifter og andre oppdateringer. En må dermed kunne forutsette at kunden bedre kan tilegne seg informasjon i produktark, på nett, i lenker osv. Det kan eventuelt også lages sjekklister for kundene til bruk ved bytter, lages "ofte stilte spørsmål" osv. Så lenge nødvendig informasjon om risikoen i de ulike investeringsvalg ligger på selskapenes nettsider/systemer, eventuelt med lenker videre til Morningstar mv., som kunden vil kunne benytte seg av i forkant av bytte, denne informasjonen er klar, relevant, forståelig og rettvisende og kunden oppfordres til å ta kontakt for mere informasjon, må selskapene anses å ha oppfylt opplysningsplikten om risikoen i de valgte investeringene mv. ved bytter. Dette så lenge investeringsvalgene er verdipapirfond og aksjer notert på regulert marked.

Dette vil stille seg annerledes dersom kunden skal bytte til investeringsvalg som innebærer kompliserte/komplekse produkter, lav likviditet, innebygd giring eller andre risikofylte investeringer osv. som ETN og warrants og kunden ikke har hatt dette tidligere. Prospekter og annen informasjon om disse produktene er ofte vanskelig tilgjengelig for personer uten spesielle finansteoretiske forutsetninger. En ETN kan inneholde mange forskjellige typer risiko (blant annet motpart -valuta og likviditetsrisiko) og ofte er underliggende investe¬ringer giret, noe som forsterker risikobildet. Hele den investerte kapital i en ETN kan gå tapt. Også ved kjøp av warrants er risikobildet slik at hele det investerte beløp kan tapes. Opplysningsplikten vil forsterkes ved slike investeringsvalg. Informasjonsmateriale kan vanskelig oppfylle opplysningsplikten om blant annet risiko. Etter Finanstilsynets vurdering, vil et slikt bytte dermed i praksis fordre individuell rådgivning i forkant."

Finanstilsynets har altså lagt til grunn at kapitalforvaltningsforskriften § 4-1 stiller krav om informasjon om risikoen i forkant av de valgte investeringene, herunder når det gjøres bytter underveis i forsikringsavtalens løpetid. Selskapene må anses å ha oppfylt denne opplysnings¬plikten om risikoen i de valgte investeringene mv. på byttetidspunktet gjennom at informasjon er gitt som beskrevet og kunden i tillegg har mulighet til å ta kontakt for mere informasjon. Dette gjelder når investeringsvalgene er verdipapirfond og aksjer notert på regulert marked. Dersom kunden skal bytte til risikofylte investeringer, vil dette stille seg annerledes. Opplysningsplikten vil da forsterkes. Informasjonsmateriale kan vanskelig oppfylle opplysningsplikten om blant annet risiko, og et slikt bytte vil dermed i praksis kreve individuell rådgivning i forkant av byttet. Eventuelle nettløsninger vil her forutsette stor grad av aktpågivenhet når det gjelder oppfyllelse av informasjons- og rådgiv-ningskravene. Kapital¬forvalt¬nings¬forskriftens krav til informasjon er ikke gjort gjeldende for utenlandske forsikringsselskaper med hovedsete i EØS.

Kapitalforvaltningsforskriftens krav suppleres av forsikringsavtalelovens regler, som også gjelder for de utenlandske forsikringsselskapene med hovedsete i EØS, jf. forsikringslovvalgsloven  § 8. Av begge regelsett følger at selskapene har en omsorgsplikt.

For produkter med investeringsvalg, er risiko i ulike investerings¬muligheter en svært sentral og relevant egenskap for forsikringstaker. Dette gjelder i forbindelse med tegningen, men også ved framtidige bytter. Finanstilsynet legger til grunn at rådgivnings- og informasjons¬plikten i forbindelse med tegningen etter forsikrings¬avtale¬loven § 11-1 også må omfatte forhold som er relevante for de bytter som kunden ifølge den inngåtte forsikrings¬avtale¬n senere kan foreta. Når selskapet for eksempel tilbyr kundene åpent investeringsvalg i forsikrings¬avtalen, og ikke bare forhåndsdefinerte investeringsprofiler (som Trygg, Forsiktig, Balansert, Moderat og Offensiv), må selskapet i forbindelse med tegningen gi råd og informasjon, tilpasset kundens risikovilje mv., om hvilke typer finansielle instrumenter, eventuelt hvilke risikoprofiler, kunden bør velge mellom.

Det følger av forsikringsavtaleloven § 11-3 at selskapet i forsikringstiden på forsvarlig måte skal holde forsikringstakeren orientert om de sider av forsikringsavtalen som det er viktig for forsikringstakeren å kjenne til, herunder disposisjoner over forsikringen. Faktorer som påvirker forventet avkastning, som risiko, vil være viktige sider av forsikringsavtalen. Finanstilsynet legger derfor til grunn at når kunden vil bytte investeringer, må selskapet – som et minimum – gi kunden tilgang til dekkende informasjon og mulighet for å ta kontakt med selskapet eller dets agenter.

I Deres brev beskrives to modeller, ekstern forvalter og "self-managed" ved bruk av rådgiver. Det er disse to modellene, slik de er beskrevet i brevet, som kommenteres i det følgende.

2.3 Bruk av ekstern forvalter

De beskriver i brevet at følgende ordning er vanlig i forsikringsselskaper i EØS og ønsker råd knyttet til dette:

"Modell A - oppnevnelse av ekstern forvalter
Etter denne modellen gir forsikringskunden i forsikringsavtalen opplysninger om sammensetningen av og forvaltningen av porteføljen, for eksempel om ønsket investeringsstrategi, type instrumenter, risikoprofil mv. Forsikringsselskapet vil oppnevne en ekstern forvalter som vil foreta investerings-beslutninger innenfor rammen av investeringsprofilen. Forvalteren vil motta godtgjørelse fra
forsikringsselskapet. Forsikringsselskapet vil ikke involvere seg i investeringsbeslutningene som forvalter foretar innenfor rammen av investeringsprofilen; ved kjøp/salg av instrumenter som inngår i porteføljen vil forvalter instruere forsikringsselskapets depotbank om å gjennomføre handelen på forsikringsselskapets vegne. Forsikringsselskapet vil bli informert av forvalteren om de transak-sjonene som har blitt gjennomført. Forsikringskunden vil ikke forholde seg til forvalteren."

De ønsker Finanstilsynets vurdering av om forsikringsselskapet vil ha plikt til å gi råd med hensyn til bytte av underliggende finansielle instrumenter som ligger innenfor den avtalte investerings¬profilen. Dersom det er rådgivningsplikt, ønskes opplyst hvordan Finanstilsynet ser for seg at plikten praktisk kan etterleves av selskapet. Videre ønskes vurdert hvilket ansvar forsikrings¬sel¬skapet har for eventuelle feil som forvalter måtte begå (for eksempel at enkelte underliggende ikke er innenfor investeringsprofilen og dermed er uegnet.)

Det er gitt en begrenset beskrivelse av modell A, men Finanstilsynet oppfatter modellen slik at porteføljene, etter avtale med kunden, skreddersys for den enkelte forsikringsavtale. Kunden skal ikke velge mellom modellporteføljer. Finanstilsynet legger til grunn at avtalen mellom forsikrings-selskapet og forsikringskunden innebærer at underliggende til enhver tid samlet skal oppfylle en gitt risikoprofil, uten at det er angitt hvilke konkrete finansielle instrumenter som til sammen skal utgjøre denne profilen. Finanstilsynet legger til grunn at kundene, gjennom endring av forsikrings-avtalen/inngåelse av ny avtale, vil ha mulighet til å endre sin avtalte investerings¬profil mv.

Det følger av beskrivelsen av modellen at kunden i et slikt produkt ikke skal informeres eksplisitt i forkant av bytter eller samtykke til bytter av underliggende finansielle instrumenter som ligger innenfor det som er avtalt. Kundens forsikrings- og sparebehov er ivaretatt gjennom informasjon og råd om for eksempel investeringsstrategi, type instrumenter, risikoprofil mv. i forbindelse med tegningen. Dersom den inngåtte forsikringsavtalen endres i samsvar med kundens ønsker, for eksempel i form av ny investeringsprofil, vil selskapet derimot ha en informasjons- og rådgivnings-plikt i samsvar med de regler som er redegjort for over. 

Forvalter vil i denne modellen utøve investerings¬tjenesten aktiv forvaltning i verdipapirhandel¬lovens forstand. Det er forsikringsselskapet som er oppdragsgiver og som er eier av de under¬liggende finansielle instrumenter som skal forvaltes, selv om disse er tilordnet forsikringskundenes investeringsvalgportefølje. Forsikringsselskapets ansvar for forvalter følger av generelle regler for utkontraktering og forsikringsselskapet vil ha det fulle ansvaret for det som er utkontraktert.

Det er ikke nevnt hvordan kundene vil betale forsikringsselskapet for de tjenester forvalter utfører og hvor mye. Det må sørges for at kunden i forbindelse med tegningen, i henhold til forsikrings-avtaleloven § 11-1 annet ledd, blir tilstrekkelig informert om typen kostnader som vil påløpe, som prosentsats av porteføljens verdi eller annet, og hva kostnadene konkret vil bety for netto avkastning, herunder transaksjonskostnader som følge av handel.

2.4 Bruk av investeringsrådgiver

De beskriver i brevet at også følgende ordning er vanlig i forsikringsselskaper i EØS og ønsker råd knyttet til dette:

"Modell B – porteføljen er "self-managed" av forsikringskunden
Etter denne modellen vil forsikringskunden inngå avtale med en investeringsrådgiver, som mottar godtgjørelse fra forsikringskunden. I avtalen med forsikringsselskapet vil forsikringskunden være oppnevnt som forvalter av porteføljen, og vil instruere forsikringsselskapet om kjøp/salg av instrumenter i porteføljen etter å ha mottatt investeringsråd fra investeringsrådgiver. Avtale¬forholdet mellom forsikringskunden og investeringsrådgiver involverer ikke forsikringsselskapet."

De ønsker her tilbakemelding på om forsikringsselskapet også i denne situasjonen vil "ha plikt til å gi råd med hensyn til bytte av produkter som ligger innenfor en definert investeringsprofil" og hvilken betydning det har for forsikringsselskapets rådgivningsplikt at investerings¬råd¬giveren er underlagt MiFID-regler om god forretningsskikk.

Det beskrives her en ordning der forsikringsselskapet besørger at kunden selv oppnevner en rådgiver betalt av kunden. Forholdet til MiFID er det redegjort for over.

Finanstilsynet vil understreke at underliggende investeringer (verdipapirfond og andre finansielle instrumenter) er en del av og en egenskap ved forsikringsproduktet og ikke kan skilles fra dette. Den rådgivningsplikt og informasjons¬plikt som lovgiver har bestemt at skal være en del av produktet etter forsikrings¬avtaleloven §§ 11-1 og 11-3, kapital¬for¬valt¬nings¬forskriften § 4-1 mv., kan ikke skyves over på kunden eller rådgiver eller omgås på andre måter.

I den grad forsikringsselskapet likevel ønsker å benytte ekstern rådgiver, må vedkommende være registrert som selskapets forsikringsagent, jf. forsikrings¬formidlings¬loven § 1-2 nr. 1 om definisjon av forsikrings¬for¬midling. Forsikrings¬selskapet vil da ha ansvaret for at ¬agentens forsikrings¬formid-lings¬virksomhet tilfredsstiller lovgivningen, jf. over, herunder informasjon og råd agenten gir om kundens investerings¬valg.

Finanstilsynet peker på at det må besørges at kunden i forbindelse med tegningen, i henhold til forsikrings¬avtale¬loven § 11-1 annet ledd, blir tilstrekkelig informert om typen kostnader som vil påløpe ved bruk av rådgiver, som prosentsats av porteføljens verdi eller annet, og hva kostnadene konkret vil bety for netto avkastning, herunder transaksjonskostnader som følge av handel.

For Finanstilsynet

Runa K. Sæther
seksjonssjef

 Lisbeth Økland
 tilsynsrådgiver

Dokumentet er godkjent elektronisk, og har derfor ikke håndskrevne signaturer.