Kontroll av finansiell rapportering DNB ASA

Postboks 1600 Sentrum
0021 OSLO

Saksbehandler: Unni Persson Moseby
Direkte tlf.: 22 93 97 22
Vår referanse: 13/11045
Dato: 08.05.2015

1. Innledning
Finanstilsynet har kontrollert enkelte forhold ved den finansielle rapporteringen til DNB ASA ("DNB/banken"), jf. verdipapirhandelloven ("vphl") § 15-1 tredje ledd.  Kontrollen har omfattet verdsettelse av bankens portefølje av utlån som er ført til virkelig verdi, i hovedsak fastrenteutlån. Forholdet er vurdert med utgangspunkt i delårsregnskapene og årsregnskapet for 2013, men er også aktuelt for etterfølgende perioder. Det vises til tidligere korrespondanse, senest Finanstilsynets varsel om vedtak av 2. februar 2015, og bankens svarbrev av 27. mars 2015.

Etter Finanstilsynets oppfatning har DNB i perioder tilordnet fastrenteutlånene en for høy verdi. Diskonteringsrenten som banken har benyttet for å verdsette porteføljen av fastrenteutlån, var lavere enn egen og andre bankers utlånsrente gjennom hele 2013. I perioder har forskjellen mellom diskonteringsrenten og markedets utlånsrente vært opp til 100 basispunkter.  Dette har medført at banken gjennomgående har hatt såkalte dag-1 gevinster knytter til fastrenteutlån. Dag-1 gevinstene har av DNB blitt ansett som uvesentlige og har blitt inntektsført løpende. Gevinstene har oppstått ved at den virkelige verdien av lånene på etableringstidspunktet har blitt vurdert høyere enn transaksjonsverdien.

Etter Finanstilsynets vurdering må DNB i fremtidige regnskapsperioder benytte en diskonterings-rente som ikke avviker vesentlig fra markedets utlånsrente, og diskonteringsrenten må kalibreres mot observerbare utlånsrenter som markedsdeltakerne tilbyr.  Finanstilsynet har i tillegg påpekt at det må gis ytterligere noteopplysninger knyttet til verdsettelse av fastrenteutlånene og til regnskapsprinsippene for dag-1 gevinster og tap.

DNB har opplyst at de tar Finanstilsynets vurdering til etterretning og at banken i fremtidige perioder vil påse at diskonteringsrenten ved verdsettelse av fastrenteutlån ikke avviker vesentlig fra markedets utlånsrente. Dersom dette likevel skjer, vil DNB foreta nærmere vurdering av hvorfor differansen oppstår og eventuelt foreta nødvendige endringer i diskonteringsrenten. DNB har videre opplyst at diskonteringsrenten vil bli kalibrert mot markedets utlånsrente på nye fastrenteutlån. Banken har også opplyst at noteopplysningene knyttet til verdsettelsen av fastrenteutlånene og opplysninger om regnskapsprinsippene for dag-1 gevinster og tap vil forbedres i fremtidige rapporteringer.

2. Faktum og bankens vurdering
Ved utstedelse av nye fastrenteutlån til lånekunder inngår DNB jevnlig rentebytteavtaler i interbankmarkedet, der renten byttes fra en fast til en flytende rente som en del av bankens rentestrategi. Etter reglene i IFRS er en rentebytteavtale et derivat som skal regnskapsføres til virkelig verdi. For å unngå regnskapsmessig misforhold ("accounting mismatch") har DNB valgt å regnskapsføre fastrenteutlånene til virkelig verdi ("fair value option"). Fastrenteutlånene vurderes til virkelig verdi hvert kvartal og periodens endring i virkelig verdi inntektsføres/kostnadsføres over resultatregnskapet. De fleste norske banker har valgt dette regnskapsprinsippet for måling av sine fastrenteutlån.

Det norske markedet for utstedelse av fastrenteutlån til privatpersoner (detaljmarkedet) er lite i forhold til lån med flytende rente. Detaljmarkedet er likevel et marked med mange tilbydere og en betydelig konkurranse. Det eksisterer ikke et annenhåndsmarked for omsetning av allerede etablerte fastrenteutlån i Norge (forhandlermarked).

Etter IFRS 13 Måling av virkelig verdi er virkelig verdi den pris som ville blitt oppnådd ved salg av en eiendel i en velordnet transaksjon mellom markedsdeltakere på måletidspunktet, det vil si en utgangspris. I fravær av en observerbar utgangspris på fastrenteutlån, må verdien estimeres ved hjelp av en verdsettingsmetode. Etter IFRS 13.22 skal det benyttes forutsetninger som markedsdeltakere ville legge til grunn når de prissetter eiendelen, under forutsetning av at disse opptrer i sine økonomisk beste interesser. IFRS 13 angir ikke en bestemt verdsettelsesmetode, men har et hierarki for etablering av inndata, der bruken av relevante observerbare inndata skal maksimeres.

DNB har søkt å simulere et annenhåndsmarked for fastrenteutlån ved å identifisere potensielle markedsdeltakere. Dette vil kunne være andre finansinstitusjoner i Norge og i utlandet, herunder banker, livsforsikringsselskaper og boligkredittforetak. Disse markedsdeltakerne vil kunne ha mulighet og vilje til å foreta transaksjoner av både enkeltlån og porteføljer av eksisterende lån. I verdsettelsen har DNB ikke sett hen til detaljmarkedet for fastrenteutlån.

I sin verdsettelsesmetode har DNB lagt til grunn diskontering av gjenværende framtidige kontantstrømmer, og regneenheten ("unit of account") er det enkelte utlån, jf. IFRS 13.14 og IAS 39.43. Kontraktene spesifiserer alle betingelsene knyttet til fremtidige kontantstrømmer, herunder rentebeløp, avdrag og tidspunkter for betaling. For å neddiskontere kontantstrømmene under kontrakten, benytter banken en diskonteringsrente, som består av en swaprente og et marginkrav.

Swaprenten benyttes som et utgangspunkt for å bygge opp finansieringskostnaden for en investor og representerer risikofri rente pluss et risikotillegg som representerer bankrisiko. Swaprenten observeres for hvert enkelt lån basert på gjenværende løpetid på rentebindingen.

Marginkravet skal dekke en potensiell investors kostnader og avkastning på allokert egenkapital utover swaprenten. Forutsetningene for marginkravet er basert på en vurdering av markedsforholdene på balansedagen og på en vurdering av hva en potensiell investor ville lagt til grunn. Marginkravet er beregnet som et snitt for porteføljen og består av funding-/ likviditetspåslag, egenkapitalkostnad, normalisert tap og driftskostnader.

DNB har opplyst at swaprenten og funding-/likviditetspåslaget er direkte observerbare størrelser og utgjør de vesentligste elementene i diskonteringsrenten. Ved kvantifisering av de elementene som ikke er direkte observerbare har DNB valgt å ta utgangspunkt i bankens egne parametere da banken anser seg selv å være en mulig markedsdeltaker i annenhåndsmarkedet for utlån og mener derfor at det er en rimelig tilnærming å bruke bankens egne parametere som utgangspunkt.

Diskonteringsrenten som DNB har benyttet ved beregning av virkelig verdi har i perioden 1. kvartal 2013 til 1. kvartal 2014 vært til dels vesentlig forskjellig fra egen og andre bankers utlånsrente på nye fastrenteutlån.

Effekten av å verdsette hele porteføljen av utlån til virkelig verdi med en diskonteringsrente som tilsvarer markedets utlånsrente vil i perioder kunne være vesentlig for regnskapet. Banken har vurdert at effekten av dag -1 gevinster og tap ved førstegangsinnregning av utlånene så langt, ikke har vært vesentlig for konsernets resultatregnskap, og effekten er derfor resultatført direkte og ikke amortisert over løpetiden.

3. Finanstilsynets vurderinger
Finanstilsynet har vært kritisk til at det gjennomgående har oppstått dag-1 gevinster ved verdsettelse av fastrenteutlånene, og har derfor stilt spørsmål ved modellen som benyttes, herunder om diskonteringsrenten inkluderer de riktige marginelementene og om verdiene på marginelementene er rett estimert. Saken har vært forelagt det regnskapsfaglige ekspertutvalget, som har avgitt vedlagte uttalelse.

I løpet av kontrollen har Finanstilsynet og DNB diskutert følgende forhold:

Nær sammenheng mellom diskonteringsrente og utlånsrente
Ved fastsettelse av virkelig verdi er bankens diskonteringsrente benyttet, mens den avtalte utlånsrenten er lagt til grunn i transaksjonsverdien. Ettersom diskonteringsrenten i perioden har vært lavere enn den avtalte renten, har banken gjennomgående hatt dag-1 gevinster som er inntektsført. Etter Finanstilsynets vurdering er det en nær sammenheng mellom prisen en markedsdeltaker vil være villig til å betale for å overta et fastrenteutlån fra en annen bank (utgangspris/diskonteringsrenten) og den pris den samme markedsdeltakeren ville tatt for å etablere et nytt fastrenteutlån til samme kunde (inngangspris/utlånsrenten). Finanstilsynet anser at prisingen i et hypotetisk forhandlermarked for fastrenteutlån, ikke kan være vesentlig forskjellig fra det observerbare detaljmarkedet på samme tidspunkt.

IFRS 13 krever ikke at bestemte markedsdeltakere må identifiseres ved utarbeidelse av forutsetninger i en virkelig verdi beregning, men det skal legges til grunn markedsdeltakere som foretaket ville inngå en transaksjon med, jf. IFRS 13.23. En potensiell kjøper av allerede etablerte fastrenteutlån i Norge vil være andre finansinstitusjoner med konsesjon å drive utlånsvirksomhet etter finansieringsvirksomhetsloven, og som selv er tilbydere av fastrenteutlån i detaljmarkedet. Dette er institusjoner som også DNB nevner som potensielle investorer. Disse institusjonene har valget mellom å kjøpe et eksisterende utlån eller å etablere et nytt utlån direkte med låntaker. Det er etter Finanstilsynet vurdering, ikke rimelig å anta at en investor er villig til å kjøpe et eksisterende fastrenteutlån til en betydelig høyere pris når investoren kan få de samme kontantstrømmene til en gunstigere pris ved å tilby kunden kreditt direkte. I en verdsettelsesmodell skal det forutsettes at markedsdeltakerne opptrer i sine økonomiske beste interesser, jf. IFRS 13.22.

Det er Finanstilsynets vurdering at fastrenteutlån i detaljmarkedet og fastrenteutlån i et simulert annenhåndsmarkedet må anses som like produkter da kontantstrømmene er identiske, risikoen er den samme og det vil være de samme aktørene i begge markeder. Potensielle kjøpere av låneporteføljer vil være tilbydere av utlån og det vil være de samme krav til finansiering som ligger til grunn ved prising av nye utlån og verdsettelse av eksisterende utlån. Markedets diskonteringsrente bør i disse situasjonene inkludere de samme elementene, og størrelsen på elementene som marginkravet består av, bør ikke være vesentlig forskjellig.

Forskjell i rentene på grunn av strategisk prising
Etter IFRS 13 skal inndata i en verdsettelsesmodell fastsettes ut fra perspektivet til markedsdeltakerne. I perioder kan en aktør ha en prisingsstrategi som medfører at det for denne aktøren vil oppstå mer – eller mindreavkastning på nye utlån sammenlignet med andre markedsdeltakere.

Etter Finanstilsynets vurdering kan ikke de gjennomgående dag-1 gevinstene for DNBs fastrenteutlån forklares ut fra at det foreligger meravkastning for DNBs utlån, eller at det oppstår meravkastning i det hypotetiske forhandlermarkedet generelt. I perioden som er undersøkt, har DNBs utlånsrente på nye fastrenteutlån ligget på nivå med andre norske bankers utlånsrenter på tilsvarende lån. Dette nivået representerer markedets utlånsrente og fastrenteutlånskontrakter har blitt inngått på disse nivåene. Det har i perioden vært betydelig konkurranse i markedet for fastrenteutlån. Som nevnt er potensielle kjøpere av fastrenteutlån selv tilbydere av slike lån, og det synes ikke rimelig å forutsette at aktørene vil inngå ugunstige kjøpsavtaler når man kan få denne "meravkastningen" selv ved å gå direkte til kunden i detaljmarkedet.

Forskjell i rentene på grunn av salgs-, markedsførings- og etableringskostnader
DNB har anført at renten på utstedelse av nye lån kan inneholde en komponent av salgs-, markedsførings- og etableringskostnader som kan utgjøre en forskjell mellom utlånsrenten og diskonteringsrenten. Dette er ikke relevante kostnader for en investor som kjøper eksisterende lån, da en investor kun vil være interessert i de løpende driftskostnadene.

Etter Finanstilsynets forståelse er det ikke slik at alle de nevnte kostnadene prises inn i utlånsrenten. Det er vanlig at norske banker belaster kundene med et etableringsgebyr ved innvilgelse av nytt lån. Disse gebyrene er ment å dekke flere engangskostnader som påløper ved etablering av kundeforholdet og inntektsføres direkte ved innregning av utlån til virkelig verdi. Tilsvarende vil eksterne transaksjonskostnader måtte regnskapsføres direkte (IAS 39 AG13), og diskonteringsrenten skal ikke inkludere slike initielle kostnader.

Videre er Finanstilsynet av den oppfatning at en potensiell kjøper av et fastrenteutlån også vil ha salgs- og etableringskostnader ved å ta over et eksisterende utlån. Det er rimelig å anta at det vil påløpe kjøpsomkostninger, herunder kostnader med å forhandle med selger. Videre påløper det kostnader hos kjøper ved oppdatering av interne registre og å få formaliteter på plass (f.eks. tinglyse pantet på nytt). En potensiell kjøper av et allerede etablert utlån, kan ikke belaste kunden for disse kostnadene i form av etableringsgebyr. Det kan være situasjoner hvor kostnader relatert til transaksjonen, f.eks. markedsføringstiltak, kan være lavere ved kjøp av allerede etablerte utlån, men disse kostnadene kan ikke forklare en vesentlig differanse mellom utlånsrenten og diskonteringsrenten.

Forskjell i rentene på grunn av ulik kredittrisiko
Banken har nevnt at eksisterende utlån vil ha noe lavere kredittrisiko enn nye fastrenteutlån fordi eksisterende lån har en betalingshistorikk, samt at betalte avdrag medfører lavere belåningsgrad på eksisterende lån enn på et nytt lån.

Betalingshistorikk på eksisterende utlån betyr ikke nødvendigvis lavere kredittrisiko sammenlignet med nye fastrenteutlån ettersom det foretas kredittsjekk av nye kunder. Videre vil Finanstilsynet presisere at det er viktig å sammenligne like produkter med hverandre. Hvis belåningsgraden er redusert med betalte avdrag, må utlånets gjenværende virkelig verdi beregnes med en diskonteringsrente som er avstemt mot markedets utlånsrente som på det tidspunktet gis på nye utlån med tilsvarende risiko. Finanstilsynet kan ikke se at forskjell i kredittrisiko på nye versus allerede etablerte utlån, skal kunne forklare en vesentlig forskjell mellom utlånsrenten og diskonteringsrenten.

4.  Noteopplysninger om diskonteringsrente og dag-1 gevinster og tap
Bankens fastrenteutlån er kategorisert i nivå 3 i verdsettelseshierarkiet. Etter IFRS 13.91 skal det gis opplysninger som hjelper brukere av foretakets finansregnskap til å vurdere de verdsettingsmetodene og inndata som ble benyttet til å utarbeide virkelig verdi måling. Det fremkommer videre i IFRS 13.93 d) at for måling av virkelig verdi på finansielle instrumenter i nivå 3, skal et foretak gi en beskrivelse av metode og inndata, samt kvantitative opplysninger om de betydelige ikke-observerbare inndataene som ble benyttet ved målingen.

Etter Finanstilsynets vurdering gir ikke noteopplysningene brukerne av DNBs regnskap tilstrekkelig informasjon for å vurdere de inndata som er benyttet ved verdsettelsen. Banken må i fremtidige rapporteringer oppfylle opplysningskravene etter IFRS 13.91-93, jf. også IAS 34.16A j) ved at det opplyses om hvordan diskonteringsrenten beregnes og hvilke elementer den består av.

Videre følger det av IFRS 7.28 at når det oppstår dag-1 gevinster og tap på finansielle instrumenter kategorisert i nivå 3, skal det i noter gis en begrunnelse for hvorfor transaksjonsprisen ikke er den beste dokumentasjonen av virkelig verdi. Det skal i tillegg gis en beskrivelse av dokumentasjonen som støtter den virkelige verdien. Etter Finanstilsynets vurdering må DNB kunne begrunne hvorfor eventuelt utlånsrenten, som ligger til grunn i transaksjonsprisen, ikke er den beste dokumentasjonen for diskonteringsrenten i virkelig verdi beregningen.

DNB har opplyst at banken vil hensynta Finanstilsynets vurderinger ved utarbeidelse av noteinformasjon for fremtidige perioder.

5. Avslutning
Finanstilsynet har ikke vurdert hvorvidt forholdene beskrevet over omfattes av verdipapirlovgivningens regler om informasjonsplikt, jf. vphl. § 5-2 første ledd, jf. § 3-2. Finanstilsynet viser til at dette løpende må vurderes av banken.

Finanstilsynet har oversendt en kopi av dette brevet til bankens valgte revisor og til Oslo Børs.

For Finanstilsynet

Gaute S. Gravir
seksjonssjef

 Unni Persson Moseby
 seniorrådgiver