Returprovisjoner

Bakgrunn

MiFID II kom med mange utfordringer både for markedsaktørene og for Finanstilsynet. Svært omfattende og detaljerte regler er noen kjennetegn. Noe av målsettingen med MiFID II er et forsterket forbrukervern, et hensyn som de senere år har stått helt sentralt reguleringen av finansmarkedene. 

Det som kanskje har fått størst oppmerksomhet er innsnevringen i verdipapirforetakenes adgang til å motta vederlag fra andre enn kunden, såkalte returprovisjoner. De nye reglene har vært omdiskutert, og mange har vært bekymret for konsekvensene av at innarbeidede forretningsmodeller må endres som følge av dette.

Ved distribusjon av verdipapirfond, har forvaltningsselskapet betalt verdipapirforetaket (distributøren) en løpende prosentandel av forvaltningshonoraret (gjerne 50 prosent), beregnet på grunnlag av verdien til de andeler som kunden (andelseieren) har kjøpt. Det har vært vanlig at distributører har beholdt returprovisjonen selv. Den tradisjonelle modellen for betaling for distribusjon av verdipapirfond, vil ikke kunne fungere under de nye og mer detaljerte kravene som nå stilles til verdipapirforetakene.   

Modellen innebærer at salg av fond med høye honorarer har gitt distributøren bedre inntjening enn salg av fond med lavere forvaltningshonorar. En betydelig konflikt mellom kundenes interesser og verdipapirforetakets mål om inntjening er dermed uunngåelig. Det lønner seg simpelthen ikke for distributøren å anbefale billige fond. 

Det gjør det ikke bedre at vederlaget heller ikke reduseres eller avvikles etter at distributøren har bistått med selve tegningen. Det betales dessuten vederlag så lenge kunden har plassert sine midler i det aktuelle fondet, uansett om tjenester tilbys eller utføres eller ingen av delene. At fondskundene har betalt forvaltningsgodtgjørelse, og forvaltningsselskapet deretter har betalt en stor del av denne videre til distributørene, medfører også at distribusjonskostnaden har vært skjult for kundene.

Det er antagelig unødvendig å forklare for dere i forvaltningsselskapene hvordan modellen virker, men jeg finner det likevel nyttig på denne måten å få fram noen av motivene for regelverksendringene.

Finanstilsynet er også klar over at mange i verdipapirforetakene finner regelverket krevende å forholde seg til. Dette gjelder ikke minst hva en kvalitetsforbedrende tjeneste egentlig kan være. Finanstilsynet har en viss forståelse for dette.

Litt om reglene etter MiFID II

Hovedregelen er at verdipapirforetaket skal ta seg betalt direkte fra kunden. 

Verdipapirforetakene kan ikke motta vederlag fra andre enn kunden med mindre vederlaget 

• for det første; er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten til kunden, og 
• for det andre; ikke svekker foretakets evne til å ivareta kundens beste interesser. 

Med MiFID II har vi fått en større detaljregulering av returprovisjoner, slik at skjønnsrommet for foretakene er snevret inn.

At vederlaget skal være egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten, hva betyr det i praksis?  

Det ene er at vederlaget må gi en merverdi for kunden, og det andre er at det må være et rimelighetsforhold mellom det som skal være merverdien og størrelsen på vederlaget. Og bare så det er klart; tjenesten som kunden tilbys må være noe mer enn å oppfylle plikter som allerede følger av loven.

Tjenesten som tilbys skal være relevant for den enkelte kunde, og foretaket må derfor alltid foreta en reell og individuell vurdering av kundens behov sett opp mot de tjenester som tilbys. Det sentrale vurderingstemaet er altså den merverdi tjenesten har for den enkelte kunde. Videre er det slik at kravet til forholdsmessighet medfører at dersom det mottatte vederlaget er så høyt at ytterligere tjenester vanskelig kan gi tilstrekkelig merverdi, så må det overskytende tilbakeføres til kunden.

Verdipapirforetak skal videre dokumentere at ethvert vederlag som er ytt eller mottatt av foretaket, er egnet til å forbedre kvaliteten på tjenesten foretaket yter til kunden. Men ikke bare det, foretaket skal også dokumentere hvordan vederlag som er mottatt, forbedrer kvaliteten på tjenesten til kunden. 

For å vurdere om returprovisjon er berettiget må verdipapirforetakene altså se nærmere på verdien av den tjenesten som ytes overfor den enkelte kunde, og se om denne står i forhold til mottatt returprovisjon. 

Vederlaget kan altså ikke alene fastsettes utfra hva som blir resultatet av forhandlinger og styrkeforholdet mellom forvaltningsselskapene og verdipapirforetakene. 

Om Finanstilsynets undersøkelse i 2019

Finanstilsynet gjennomførte i 2019 en undersøkelse av verdipapirforetakenes etterlevelse av det nye regelverket. Undersøkelsen viser at foretakene i liten grad har innrettet seg etter de nye reglene, til tross for at de trådte i kraft i januar 2018.  

Rundt 2/3 av verdipapirforetakene (inkl. filialer) som tilbyr fond fra et forvaltningsselskap, mottar og beholder returprovisjoner. Dette utgjorde over 1 mrd. kroner i returprovisjoner i 2019. Halvparten av dette ble mottatt fra leverandører av finansielle tjenester i samme konsern. Ytterligere 20 prosent av returprovisjonene mottas fra foretak verdipapirforetaket har annen tilknytning til. Det man også kan merke seg er at 44 prosent av returprovisjonene knytter seg til fondsprodukter på fondsplattform, men 33 prosent knytter seg til fondsprodukter på forsikringsplattform.

Det er et gjennomgående trekk at foretakene ikke, eller i liten grad, har vurdert om verdien av de bestemte tjenestene til kunden, ut fra en individuell vurdering, står i forhold til det vederlaget som mottas. 

For de fleste foretak er de enkelte kategoriene av kunder for grovt oppdelt. Foretakenes skjematiske oppdeling medfører at størrelsen på de vederlag foretaket mottar for den samme tjenesten, varierer betydelig. Ved en for bred og diversifisert gruppe er det derfor vanskelig å se hvordan foretaket oppfyller kravene til forholdsmessighet overfor den enkelte kunden.

Finanstilsynet ser alvorlig på dette og følger nå opp funnene mot 36 foretak for å få en forklaring på hva de har gjort, eller er i ferd med å gjøre for å oppfylle reglene. Dette er å anse som separate tilsynsprosesser mot de aktuelle foretakene.

Avhengig av resultatet av denne runden vil vi vurdere å foreslå en ytterligere innstramming av regelverket. Dette vil i praksis kunne bety et absolutt forbud mot å motta slike provisjoner.  

Kostnader til distribusjon og ivaretakelse av fondskundenes interesser

Basert på Finanstilsynets oppfølging vil mange verdipapirforetak nå måtte gjøre tilpasninger for å etterleve kravene. Foretakene må enten avstå fra å motta returprovisjon, tilføre kundene merverdier i tjenestene som ytes, eller utbetale hele eller deler av returprovisjonen til kundene. 

Dersom returprovisjonen ikke overføres til kundene (i dette tilfelle fondskundene), forventer Finanstilsynet en reduksjon i forvaltningsselskapenes betalinger for distribusjon. Finanstilsynet har allerede sett en utvikling i den retningen. 

En reduksjon i forvaltningsselskapenes utbetalinger av returprovisjoner til distributør, vil måtte bety at forvaltningshonorarene blir lavere, betydelig lavere. Grunnen til dette er at forvaltningsselskapene har en plikt til å handle i andelseiernes beste interesse. Dette kravet betyr blant annet at fondskundene ikke skal påføres unødige kostnader.  

Kostnader knyttet til fond er også på agendaen i EU. ESMA utga den 4. juni en såkalt "supervisory briefing on the supervision of costs", der det presiseres at hva som er å anse som unødige kostnader må vurderes ut fra hva som er i fondskundenes beste interesse.

Det er lovregulert hvilke kostnader forvaltningsselskapet kan belaste fondet med. Forvaltningsgodtgjørelsen skal dekke alle kostnader til verdipapirfondsforvaltningen, dvs. kostnader til den kollektive porteføljeforvaltningen, administrasjon og markedsføring av fondet. 

Forvaltningsgodtgjørelsen utgjør en betydelig del av fondets samlede kostnader, og ved fastsettelsen av denne, er det derfor særlig viktig å overholde plikten til å ivareta andelseiernes interesser. Utgangspunktet må være at reduserte kostnader kommer andelseierne til gode. Dette gjelder både ved etablering av nye verdipapirfond og for eksisterende fond. 

En reduksjon eller et bortfall av kostnader knyttet til distribusjon, vil dermed måtte innebære at de aktuelle fondene belastes med lavere forvaltningsgodtgjørelse. Forvaltningsselskapet kan ikke bruke besparelsen eller bortfallet av kostnadene til å ta seg mer betalt for den delen av forvaltningsgodtgjørelsen som skal dekke den kollektive porteføljeforvaltningen eller administrasjonskostnader. 

Dette betyr ikke nødvendigvis et "krone for krone"- forhold. Det vil si at reduksjonen i returprovisjon i sin helhet skal reflekteres i reduksjonen i forvaltningsgodtgjørelsen. Forvaltningsselskapet kan ha fått andre eller nye kostnader, f.eks. kostnader til mer omfattende egendistribusjon. 

Når et vesentlig kostnadselement reduseres eller faller bort må foretaket foreta en rekalkulering av forvaltningsgodtgjørelsen basert på foretakets faktiske kostnader til forvaltning, administrasjon og distribusjon.  

Dersom reduserte kostnader til distribusjon ikke fører til en tilsvarende reduksjon i forvaltningsgodtgjørelsen, forutsetter Finanstilsynet at forvaltningsselskapet har en dokumentert og saklig begrunnelse for en slik beslutning. Dokumentasjonen kan for eksempel være skriftlig beslutningsgrunnlag og vedtak, protokollerte beslutninger etc.

Slike endringer bør for øvrig være relativt enkle å gjennomføre. Vedtektene i de fleste verdipapirfond inneholder en angivelse av forvaltningsgodtgjørelse med et maksimalt beløp ("inntil"), og en reduksjon av forvaltningsgodtgjørelsen vil da kunne skje uten å måtte endre vedtektene. 

Finanstilsynet tar sikte på å foreta nærmere undersøkelser knyttet til forvaltningsselskapenes oppfølging, blant annet når det gjelder fastsettelse av forvaltningshonoraret som følge av reduserte distribusjonskostnader. Dette vil skje gjennom temaundersøkelser og gjennom konkrete tilsyn i enkeltforetak. 

Forvaltningsselskapets plikt til å kontrollere etterlevelse av regelverket

Som nevnt innledningsvis; temaundersøkelsen har vist at verdipapirforetakene i liten grad har innrettet seg etter reglene om vederlag fra andre enn kunden. Selv om reglene gjelder direkte for verdipapirforetakene, må også forvaltningsselskapene, som distribuerer sine fondsprodukter gjennom verdipapirforetak, påta seg sin del av ansvaret for at reglene følges. 

Som nevnt plikter forvaltningsselskapet etter god forretningsskikk å handle i andelseiernes beste interesse ved at andelseierne ikke påføres unødige kostnader. Plikten gjelder også for avtaler forvaltningsselskapet inngår og som direkte eller indirekte berører andelseierne.

Som for andre avtaler forvaltningsselskapet inngår, må selskapet påse at andelseiernes interesse blir ivaretatt på beste måte. Etter Finanstilsynets vurdering innebærer dette at forvaltningsselskap som betaler distribusjonsgodtgjørelse til verdipapirforetak, må klarlegge hvordan betalingen kommer andelseierne til gode. 

Dersom verdipapirforetaket beholder returprovisjon, forventes at forvaltningsselskapet som et minimum, riktignok på et overordnet nivå,  etterspør hva slags kvalitetsforbedrende tjenester som ytes, og hvordan verdipapirforetaket sikrer at det er forholdsmessighet mellom den tjenesten som ytes og returprovisjonens størrelse. 

Finanstilsynet har merket seg at VFF har endret sin anbefaling til distributøravtaler slik at leverandør har oversikt over hvilke kvalitetsforbedrende tjenester som ytes og som berettiger et vederlag, og at leverandøren må innhente bekreftelse på at det er forholdsmessighet mellom tjenesten og vederlaget.

Dersom verdipapirforetaket beholder mer i returprovisjon enn det foretaket etter reglene er berettiget til, kan returprovisjonen, og dermed forvaltningsgodtgjørelsen være fastsatt for høyt. 

Nettoandelsklasser

Jeg benytter anledningen til å minne om adgangen til å etablere verdipapirfond med såkalte nettoandelsklasser. Dette er andelsklasser som kan tilbys eksterne distributører som kun tar seg betalt direkte fra sine kunder, og som ikke mottar distribusjonsgodtgjørelse eller annen form for vederlag fra forvaltningsselskapet. 

Med innføring av nettoandelsklasser er det tilrettelagt for at distributører på en enkel og transparent måte kan tilpasse seg reglene om vederlag fra andre enn kunden. Ved tegninger i nettoandelsklassen må distributøren ta seg betalt direkte fra kunden etter en nærmere avtale som må tilpasses tjenesten. På denne måten vil kostnadene til distribusjon i større grad bli synliggjort for kunden, og en del av de interessekonfliktene som oppstår som følge av eksisterende distribusjonsmodell, vil bli redusert. 

Finanstilsynet vil understreke at forvaltningsselskapene ved fastsettelse av forvaltningsgodtgjørelsen i nettoandelsklassene, må ta nødvendig hensyn til at det her ikke påløper betalinger til distribusjonsleddet.