Forbrukervern og investeringsråd

Forbrukervern står sentralt i lovreguleringen av finansmarkedet og i tilsynet med ulike tilbydere av finansielle tjenester, som banker, forsikringsselskaper og verdipapirforetak.
 
Forbrukervernet favner vidt. Solide og likvide finansinstitusjoner og velfungerende finansmarkeder er grunnleggende forbrukerinteresser, både for fellesskapet og for enkeltmennesker. Samtidig er det viktig at forbrukere har et godt vern ved kjøp og salg av finansprodukter og eiendom, og at de kan basere sine beslutninger på god opplysning og uhildet råd.

Den internasjonale finanskrisen understreker behovet for forbrukervern. Lånebobler og bankkriser har påført samfunn og enkeltmennesker store tap. I tillegg har mange privatpersoner, også i Norge, tapt på investeringer i kompliserte finansprodukter etter å ha fått dårlige investeringsråd og mangelfull opplysning om produktenes kostnader, risiko og avkastningsmulighet.

Konsekvensene av ulike investeringsvalg kan være uklare og ha stor økonomisk betydning for den enkelte forbruker. Investeringsrådgivning er derfor lovregulert og konsesjonsbelagt virksomhet under tilsyn. Reglene er i stor grad harmonisert innenfor EØS.

Dette er et område som Finanstilsynet vier stor oppmerksomhet i tilsynet med banker og verdipapirforetak som har tillatelse til å drive investeringsrådgivning. Finanstilsynet legger også vekt på å opplyse publikum om reguleringer og forbrukerrettigheter på området, og vi samarbeider med Forbrukerombudet og Forbrukerrådet.

Det stilles strenge krav til investeringsrådgivere, bl.a.:

• Kunden skal opplyses grundig om produktenes egenskaper, herunder om risiko, kostnader og avkastningsmulighet. Rådgiveren skal sørge for at kunden settes i stand til å forstå opplysningene.
• Rådgiveren skal vurdere om produktene er egnet for kunden.  Egnethetsvurderingen kan ikke baseres på produktenes alminnelige egenskaper, men må ta utgangspunkt i den enkelte kundes behov og økonomiske interesse.
• Rådgiveren skal ikke gi råd som fremmer egen økonomisk interesse som formidler eller forvalter, på bekostning av kundens økonomiske interesse.
• Det må dokumenteres at kunden har fått tilstrekkelig informasjon om produktene, og at produktene vurderes å være egnet for kunden.

I tilsynet med banker og verdipapirforetak som har tillatelse til å drive investeringsrådgivning, har Finanstilsynet dessverre avdekket flere tilfeller av grove og systematiske brudd på lovens krav til god forretningsskikk overfor kundene. I 2011 ble to verdipapirforetak fratatt sine tillatelser til å yte investeringstjenester.  Etter at Finanstilsynet hadde gjennomført stedlig tilsyn, valgte ett foretak å levere tilbake sine tillatelser, og fem foretak gjennomførte vesentlige endringer i ledelse, styre, retningslinjer og rutiner.

I fjor undersøkte Finanstilsynet salg av spareprodukter som ledd i investeringsrådgivning i tilsammen 21 banker og verdipapirforetak. Undersøkelsen viste bl.a. at mange selger såkalte warrants, som i realiteten er ulike former for veddemål, og andre kompliserte produkter. Slike produkter kjennetegnes ofte av høy risiko og høye honorarer. Kundens avkastningsmulighet, hensyn tatt til risikoen, blir da ofte dårlig.

Undersøkelsen avdekket ikke at foretakene ga direkte lånefinansiering av spareproduktene, med unntak av enkelte foretaks tilbud om såkalt investeringskonto (der kundene tilbys lånefinansiering av investeringen, ofte fra utenlandske banker). Forbrukerrådets stikkprøver i enkelte banker og verdipapirforetak kan imidlertid indikere at kunder anbefales å lånefinansiere investeringer i spareprodukter.

Renten er nå lav, og mange ønsker høyere avkastning enn de kan få på bankinnskudd. Samtidig vil banker og verdipapirforetak søke å kompensere tap av inntekter fra tradisjonell verdipapirmekling med andre inntekter. Finanstilsynet er urolig for at dette kan bidra til økt salg av kompliserte produkter, der kundene ikke fullt ut forstår hvilken risiko de tar.

Kunder kan ikke nektes å kjøpe produkter med høy risiko, høye honorarer og lav forventet avkastning. De kan heller ikke nektes å lånefinansiere kjøp av spareprodukter. Slike investeringer vil imidlertid sjelden kunne passere egnethetsvurderingen en investeringsrådgiver er pålagt å gjøre på kundens vegne.

Når banker og verdipapirforetak selger produkter med høy risiko, eller gir eller formidler lån til kjøp av spareprodukter, må det derfor forventes at kunden opplyses inngående om produktenes egenskaper og settes i stand til å forstå dette. Kunden skal også frarådes å gjøre investeringer som ikke ivaretar kundens økonomiske interesse på en god måte.

Finanstilsynet vil fortsatt følge nøye med på investeringsrådgivningen og iverksette nødvendige sanksjoner ved alvorlige overtredelser av kravene til kundebeskyttelse.