Innlegg: Om legitimasjon og håpløshet

Hva skyldes alt maset om at banken din krever legitimasjon?

Finanstilsynet mottar jevnlig henvendelser fra personer som stiller spørsmål ved hvorfor banken krever legitimasjon, med henvisning til hvitvaskingsloven. Hvorfor krever banken det, når man har vært kunde i banken lenge, og slettes ikke er kriminell?

Også enkelte banker har tidvis samme respons, senest i DN 14. juli der en konserndirektør i DNB gir uttrykk for at det er liten sammenheng mellom hvitvaskingsrisiko og det å ha en rekke kunder som ikke er legitimert av banken.

Hvitvaskingsregelverket bidrar til både å forebygge og avdekke kriminalitet. I forebyggingen ligger blant annet kravet om at banker m.fl. må innhente kundeinformasjon og dokumentasjon, herunder kopi av gyldig legitimasjon. Noen av DNs lesere husker kanskje tiden da en kunne åpne anonyme kontoer, og banksekretesse var viktigere enn renter og gebyrer for visse kundesegmenter? Den tiden er heldigvis forbi for lengst, og i dag er mange også enige i at sikker identifisering av kunder bidrar til å forebygge falske identiteter brukt av kriminelle.

Bedre arbeid hos bankene har også ledet til et fall i bruken av falske ID-dokumenter og kriminelle med flere kundeforhold under ulike identiteter. Ikke sjelden er selve kopien av legitimasjonen nyttig for politiet i en etterforskning, tidvis av så banale grunner som at de trenger å vite hvordan den siktede ser ut.

Men hvordan har det seg da at Finanstilsynet maser om disse gamle og etablerte kravene? Den tålmodige leser er kanskje villig til å bli med på en kort innføring i historien om legitimasjonskravet i hvitvaskingsregelverket:

• I norsk rett er internasjonale krav innen antihvitvasking tatt inn i flere stadier, og kravet om sjekk og lagring av legitimasjon var i kraft i 1994, med ytterligere krav fra 2004. Fra 2009 kom kravet om løpende oppfølging av alle kundeforhold, altså at banken jevnlig må sjekke at de har riktig informasjon og dokumentasjon om hver kunde. Finanstilsynet sendte derfor i 2010 brev til alle banker med beskjed om at de måtte lage handlingsplaner for hvordan kravene skulle implementeres. Brevet hadde meget beskjeden effekt.
• I 2018 og 2019 observerte Finanstilsynet at mange banker ikke hadde tilfredsstillende oppfølging av kundene; noen manglet legitimasjon og fødselsnummer på en stor del av kundemassen. Vi så også manglende etterlevelse av kravet om å identifisere og undersøke indikasjoner på hvitvasking. Når du ikke har informasjon om kunden, er det kort sagt vanskelig å identifisere avvik fra kundens forventede adferd.
• Finanstilsynet gjennomførte derfor i 2019 et bredt tematilsyn om kravene til løpende oppfølging av kunder jf. hvitvaskingsloven, noe som blant annet ledet til at over én million kunder ble korrekt legitimert. Tilsynet bygget på en forutsetning om at bankene oversendte korrekt informasjon, og noen banker meldte at de ikke hadde mangler.

I tiden fremover forutsetter Finanstilsynet at bankene løpende innhenter og vurderer informasjon og dokumentasjon om sine kunder, i henhold til hvitvaskingsloven.

Finanstilsynet vil alltid kreve at foretakene underlagt hvitvaskingsloven faktisk etterlever lovens krav. Noe annet ville vært bemerkelsesverdig. Reaksjonene på kravet om legitimasjon viser at det er viktig at både bankene og kundene forstår hvorfor kravene er som de er.

Hvitvaskingsregelverket bidrar til å forebygge og avdekke kriminalitet, og nesten 30 år etter at de første reglene ble laget, bør vi snakke om hva som er mest virkningsfull etterlevelse – ikke om grunnleggende lovkrav er håpløse eller ei.