Finanstilsynets høringsuttalelse til NOU 2023:6 Finanstilsynet i en ny tid – ny lov om Finanstilsynet

Finanstilsynet støtter utvalgets forslag om å videreføre Finanstilsynet som et integrert tilsyn og at det tas inn en formålsbestemmelse i ny finanstilsynslov. 

Utvalget er delt i synet på organiseringen av Finanstilsynets virksomhet (styre mv.).  Finanstilsynet er enig i at styrets hovedfunksjon er å behandle fagsaker for å sikre kritisk prøving av Finanstilsynets myndighetsutøvelse. Dette kan tilsi en styringsmodell der tilsynet ledes av direktøren, men der viktige fagsaker besluttes av et fagstyre, slik fem av utvalgsmedlemmene foreslår.  

Etter en samlet vurdering slutter likevel Finanstilsynet seg til forslaget fra de andre fem utvalgsmedlemmene, som mener at tilsynet fortsatt bør ledes av et styre. Dette begrunnes særlig med at hensynet til å sikre styrets innflytelse på myndighetsutøvelsen også tilsier at styret behandler administrative saker, herunder disponering av tilsynets ressurser, på et overordnet nivå for å kunne styre faglige prioriteringer.  

Utvalget mener regjeringens og departementets adgang til å instruere Finanstilsynet bør begrenses, men det er ulike syn i utvalget på omfanget av en slik lovfestet begrensning. I tråd med vurderingene til utvalgets mindretall mener Finanstilsynet at loven bør ha en generell bestemmelse som avskjærer adgangen til å instruere Finanstilsynet, og dette må gjelde både enkeltsaker, generell regelverksforståelse og skjønnsutøvelse.  

En slik bestemmelse vil gi en klar og entydig avskjæring av instruksjonsadgangen. Finanstilsynet viser i denne sammenheng til at sterke reelle hensyn ligger bak internasjonale anbefalinger om å sikre finanstilsynsmyndigheter faglig uavhengighet av politiske myndigheter. Uavhengighetskrav kommer også på ulike måter til uttrykk i relevant EU/EØS-lovgivning. Det vises også til at finanstilsynsmyndighetene i andre nordiske land ikke er underlagt instruksjon av politiske myndigheter.  

Dersom det i loven likevel skal åpnes for instruksjon i særlige tilfeller, mener Finanstilsynet at dette bør utformes på samme måte som sentralbanklovens bestemmelse om regjeringens adgang til å instruere sentralbanken i ekstraordinære situasjoner, med de prosedyrekrav som der stilles.  

Etter Finanstilsynets syn er etablering av en uavhengig klagenemnd en naturlig konsekvens av forslaget om begrensninger i instruksjonsadgangen. I tråd med Finanstilsynets forslag om at det ikke bør være adgang til å instruere Finanstilsynet, mener tilsynet at klagenemnda bør behandle alle klager på Finanstilsynets vedtak, og at klagenemda ikke skal kunne instrueres. 

Utvalget går inn for en videreføring av gjeldende ansvarsfordeling ved bruk av virkemidler i makrotilsynet. I utredningen vises det til at myndighetene bør skaffe seg mer erfaring før man eventuelt vurderer ansvarsforholdene på nytt. Etter Finanstilsynets mening bør imidlertid makrotilsynsvirkemidlene, herunder fastsettelse av alle bufferkrav for banker, samles i Finanstilsynet, i tråd med arbeidsdelingen i flere land der finanstilsynsmyndigheten er organisert utenfor sentralbanken.  

Som utvalget påpeker, er det nær sammenheng mellom mikro- og makrotilsyn, og etter Finanstilsynets vurdering er det ikke hensiktsmessig at ulike deler av kapitalkravsregelverket forvaltes av flere myndigheter. Videre mener Finanstilsynet at det uttrykkelig bør framgå av loven at Finanstilsynet skal ha utøvende og rådgivende myndighet i arbeidet for å bidra til finansiell stabilitet.  

Utvalget omtaler Finanstilsynets rolle knyttet til krisehåndtering og avvikling av banker og kredittforetak og konkluderer med at Finanstilsynet fortsatt bør ha ansvar for hjemler som knytter seg til kriseberedskap og tidlig inngripen.   

Etter Finanstilsynets vurdering bør tilsynets oppgaver som krisehåndteringsmyndighet, som består av flere oppgaver enn forberedelse til og gjennomføring av krisehåndtering og avvikling av banker og kredittforetak, framgå av finanstilsynsloven, og ikke finansforetaksloven som i dag. Finanstilsynet mener også det er grunn til å revurdere arbeidsdelingen mellom departementet og tilsynet som krisehåndteringsmyndighet på enkelte punkter, blant annet når det gjelder departementets rolle i fastsettelse av krisetiltaksplaner for de største foretakene.