EMIR

Om EMIR

Finanskrisen som brøt ut i 2008, avdekket stor risiko i derivatmarkedene. Det ble klart at myndighetene manglet oversikt over hvilken risiko aktører var utsatt for i disse markedene. Heller ikke aktørene selv hadde et fullstendig bilde av risikoforholdene. G20-landene forpliktet seg i 2009 til å treffe tiltak blant annet for å øke innsynet i derivatmarkedene. Tiltakene skal også bidra til å redusere risikoen i derivatmarkedene. Formålet er å unngå fremtidige kriser.

Som oppfølging av G20-forpliktelsen ble EMIR (European Market Infrastructure Regulation, forordning 648/2012 om OTC-derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre) vedtatt i EU. Forord­ningen er gjort til norsk lov i verdipapirhandelloven § 17-1 første ledd, med virkning fra1. juli 2017. Forordningen er endret flere ganger senere, se nærmere nedenfor.

Forordningen innfører regler på tre hovedområder: derivater, sentrale motparter og transaksjonsregistre.

Derivater

For det første har EMIR bestemmelser om handel i derivater (kontrakter der deres verdi bygger på verdien av andre aktiva, referanseverdier osv., som for eksempel en aksje, en valuta, en vare eller en aksjeindeks). Disse kontraktene skal rapporteres til et transaksjonsregister, se nærmere nedenfor. Myndighetene har tilgang til disse opplysningene og kan dermed treffe tiltak dersom den finansielle stabiliteten er truet.

Forordningen har også regler om såkalte OTC-derivater (Over-The-Counter). Dette er derivat­kontrakter som ikke er handlet på et regulert marked. Visse typer derivatkontrakter skal etter forord­ningen cleares, det vil si at de skal meldes til en såkalt sentral motpart, som trer inn i partenes sted slik at partene ikke lenger blir avhengig av hverandre for at kontrakten skal oppfylles, se nærmere nedenfor. Det fremkommer av utfyllende regler til EMIR hvilke derivat­kontrakter som skal cleares. Dette omtales nærmere nedenfor.

For derivatkontrakter som ikke cleares, skal partene treffe risikoreduserende tiltak. Tiltakene skal blant annet bestå i at vilkårene i kontraktene skal bekreftes innen rimelig tid etter at de er inngått. Som hovedregel må partene også daglig fastsette verdien av løpende kontrakter og innhente sikkerheter fra hverandre for å redusere tap ved et eventuelt mislighold.

Sentrale motparter

For det andre inneholder EMIR regler om sentrale motparter. Dette er foretak som trer inn som part i kontrakter på den måten at den sentrale motparten blir selger for kjøperen og kjøperen for selgeren. Dette oppsettet innebærer at motpartsrisikoen blir samlet hos den sentrale motparten. Hen­sikten er å redusere den totale risikoen i markedet og dermed styrke den finansielle stabiliteten.

Sentrale motparter har vært regulert på nasjonalt nivå tidligere (i verdipapirhandelloven i Norge), men EMIR innfører for første gang felles regler for disse aktørene i EØS-området.

Transaksjonsregistre

For det tredje gir EMIR regler om transaksjonsregistre som blant annet skal ta i mot informasjon om derivatkontrakter. Disse registrene skal registreres av ESMA og er i EU underlagt tilsyn av ESMA.

EMIR i EU

EU vedtar regler på forskjellige nivåer. Noen bestemmelser fastsettes av EU-parlamentet og EU-rådet (som består av ministre fra de forskjellige EU-landene). Disse reglene kan sammenliknes med norsk lov, vedtatt av Stortinget og sanksjonert av Kongen i statsråd. Andre regler bestemmes av EU-kommisjonen. De kan sammenliknes med norske forskrifter.

EMIR er en forordning vedtatt av EU-parlamentet og EU-rådet. I EU trådte reglene i kraft 16. aug­ust 2012.

EMIR er per april 2024 endret ved:

• forordningene 575/2013 (CRR), 600/2014 (MiFIR) og 2015/2365 (SFTR), 2017/2402 (verdipapiriseringsforordningen), 2019/834 (EMIR Refit), 2019/876 (CRR2), 2019/2099 (EMIR 2.2), 2021/23 (CCPRRR) og 2021/168 (endring av BMR)
• direktivene 2014/59 (BRRD) og 2015/849 (fjerde antihvitvaskingsdirektiv)
• kommisjonsforordningene 1002/2013, 2015/1515, 2017/610, 2017/979 og 2019/460

EU-kommisjonen har vedtatt en rekke forordninger som utfyller EMIR (såkalt nivå 2- regelverk). De består av to hovedtyper; såkalte tekniske reguleringsstandarder (RTS-er - Regulatory Technical Standards) og tekniske gjennom­førings­standarder (ITS-er - Implementing Technical Standards).

RTS-er inneholder i korte trekk detaljer om forhold som allerede er regulert i EMIR. ITS-er gir som regel bestemmelser om hvordan informasjon skal sendes inn av foretak under tilsyn (innhold, format, hyppighet osv.). RTS-er og ITS-er vedtas av EU-kommisjonen som forordninger (kommisjonsforordninger). De mest aktuelle forordningene for norske aktører omtales nedenfor.

EU-kommisjonen har også vedtatt flere likeverdighetsbeslutninger, der regelverk, markeder m.m. i tredjeland (USA, Japan osv.) anses likeverdig med forholdene i EU. Disse beslut­ningene danner grunnlag for at den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten ESMA (European Securities and Markets Authority) kan tillate at foretak fra disse landene driver virksomhet i EU eller at aktører i EU kan benytte tjenester fra disse foretakene.

Det er viktig å være oppmerksom på at EU kan vedta nye forordninger og beslutninger løpende. De aktuelle reglene er eller vil bli publisert i Den europeiske unions tidende.

Per april 2024 er EU i ferd med å vedta en reform av EMIR ("EMIR 3") som ledd i videreutviklingen av EUs kapitalmarkedsunion. Formålet er blant annet å bedre konkurransedyktigheten til sentrale motparter i EU og treffe tiltak i lys av utviklingen i energimarkedet de senere årene.

Mer informasjon om EMIR i EU:

• EU-kommisjonen: Derivatives/EMIR
• EU-kommisjonen: Oppdatert oversikt over kommisjonsforordninger
• ESMA: European Markets Infrastructure Regulation (EMIR)
• ESMA: retningslinjer og svar på ofte stilte spørsmål 

Gjennomføring i Norge

Norge er gjennom EØS-avtalen forpliktet til å innta en rekke EU-regler i norsk rett. Formålet er å oppnå ett felles marked, slik at aktørene (selgere og kjøpere av varer og tjenester) kan forholde seg til regler som er så like som mulig.

Når EU har vedtatt en rettsakt, er det opp til EØS-komiteen å bestemme om den skal tas inn i EØS-avtalen.

Generelt kan det ta noe tid før EØS-komiteen beslutter at en EU-rettsakt skal tas inn i EØS-avtalen, blant annet som følge av arbeidet med spesielle tilpasnings­tekster. Dette har ført til visse forsinkelser. Finanstilsynet vil nedenfor komme tilbake til utfordringene dette skaper.

EMIR er gjort til norsk lov i verdipapirhandelloven § 17-1 første ledd. Utfyllende kommisjonsforordninger til EMIR er inntatt i norsk rett i verdipapirforskriften kapittel 16. Likeverdighetsbeslutninger gjort av EU-kommisjonen fremkommer i forskrift om likeverdighetsvurderinger etter EMIR.

EMIR Refit er tatt inn i EØS-avtalen 5. februar 2021 og ventes å bli inntatt i norsk lov i løpet av 2024. EMIR 2.2 er foreløpig ikke tatt inn i EØS-avtalen. 

Finanstilsynet vil ikke håndheve regler som allerede er endret i EU, for eksempel når det gjelder definisjoner, hvilke tidsfrister som skal gjelde for innføring av nye plikter, og hvilke opplysninger som skal rapporteres til transaksjonsregistre. Det forven­tes at foretak under tilsyn og andre relevante aktører i utgangspunktet forholder seg til regel­verket slik det til enhver tid gjelder i EU. Finans­tilsynet vil bruke dette regel­verket i sin tilsynsmessige oppfølging. Der det er relevant, vil Finanstilsynet ta hensyn til generelle og spesielle tilpas­ninger i rettsaktene som følger av EØS-avtalen.

Rapporteringsplikt for derivatmotparter

Alle motparter og sentrale motparter skal rapportere om inngåelse av derivatkontrakter, både OTC-derivater og derivater handlet på regulert marked. Det samme gjelder endringer eller avslutning av slike kontrakter.

Rapporteringen skal skje til transaksjonsregistre som er registrert hos den europeiske verdipapir- og markedstilsynsmyndigheten ESMA. Hvilke transaksjonsregistre som er registrert, fremgår av ESMAs nettsted:

• ESMA: List of registered trade repositories

Hvilke opplysninger som skal rapporteres, fremkommer av kommisjonsforordningene 2022/1855 og 2022/1860 med virkning fra 29. april 2024.

På ESMAs nettsted er det tilgjengelig en temaside om EMIR-rapportering. Her gis det en samlet fremstilling av gjeldende regler og retningslinjer samt valideringsreglene som anvendes av transaksjonsregistrene:

• EMIR Reporting

I utgangspunktet skal begge motpartene rapportere hver kontrakt, men de kan bli enige på forhånd om at den ene skal rapportere på vegne av begge partene. Dersom kontrakten er inngått mellom en ikke-finansiell motpart og en finansiell motpart, har den finansielle motparten som hovedregel rapporteringsplikten for begge parter. Rapporteringen kan overlates til sentrale motparter og tredjeparter (for eksempel handelsplasser).

Det er nødvendig å skaffe seg en såkalt LEI (Legal Entity Identifier) for å kunne rapportere til transaksjonsregistrene. Hver motpart får ett nummer. Disse numrene utstedes av egne foretak som fremkommer på nettstedet til organisasjonen Global Legal Entity Identifier Foundation. Dette nettstedet inneholder også informasjon om hvordan man skal gå fram for å få et LEI-nummer.

• Liste over foretak som utsteder LEI

ESMA har utarbeidet et notat med bakgrunnsinformasjon om LEI og hvordan den skal brukes. 

• Legal Entity Identifier (LEI)

Clearingplikt for OTC-derivater

Hvem omfattes?

EMIR deler foretakene i finansielle og ikke-finansielle motparter. Som finansielle motparter regnes verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, forsikringsselskap, verdipapirfond (herunder forvaltningsselskap), tjenestepensjonsforetak og alternative investeringsfond. Som ikke-finansielle motparter regnes foretak som verken er sentrale motparter eller finansielle motparter. Dette omfatter også enkeltpersonforetak.

Motparter må cleare OTC-derivater som omfattes av clearing-plikten,dersom samlet derivatposisjoner overstiger visse terskler. Begge parter i kontrakten må være underlagt clearingplikt for at kontrakten skal være clearingpliktig. For finansielle motparter reguleres beregning av clearingterskelen av EMIR artikkel 4a, mens beregningen av clearingterskelen for ikke-finansielle motparter fremgår av EMIR artikkel 10. De beløpsmessige clearingtersklene fremgår av kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 11 (konsolidert versjon) og er per april 2024:

• EUR 1 milliard for OTC kredittderivatkontrakter
• EUR 1 milliard for OTC egenkapitalderivatkontrakter
• EUR 3 milliarder for OTC rentederivatkontrakter
• EUR 3 milliarder for OTC valutaderivatkontrakter
• EUR 4 milliarder for OTC varederivatkontrakter som ikke omfattes av de andre punktene

Det er bruttoverdien av derivatenes underliggende aktiva ("gross notional value") som skal legges til grunn. Det avgjørende er samlet verdi av motpartens kontrakter til enhver tid.

Et foretak vil omfattes av clearingplikten dersom den gjennomsnittlige nominelle bruttoverdien av OTC-derivatene i slutten av måneden for de foregående tolv månedene overskrider clearing­terskelen. Foretak som overskrider clearingterskelverdien(e), skal melde fra til Finanstilsynet og ESMA. En slik melding skal også gis dersom beregningene med tolv måneders intervall viser at terskelverdien(e) ikke lenger overskrides, og at motparten ikke lenger er omfattet av clearingplikten. Meldingskjema er tilgjengelig under "Meldinger, søknader og rapportering av feil etter EMIR".

Foretak som ikke beregner størrelsen på posisjoner i OTC-derivater, må melde fra til Finanstilsynet og ESMA og omfattes av clearingplikten. En finansiell motpart som overskrider clearingterskelen i en av aktivaklassene, eller unnlater å beregne posisjonen, blir clearingpliktig i alle OTC-derivataktivaklasser. Ikke-finansielle motparter som ikke beregner sin posisjon i OTC-derivater blir clearingpliktig i alle OTC-derivataktivaklassene som er omfattet av clearingplikt, mens en ikke-finansiell motpart som gjør beregningen, bare blir omfattet av clearingplikt for den aktivaklassen der clearingterskelen overskrides. 

Finanstilsynet anbefaler alle motparter å gjennomføre beregninger av posisjoner i OTC-derivater med minimum tolv måneders intervall.

Ny melding skal sendes dersom klassifiseringen endres i forhold til tidligere beregning som medførte en melding. Meldingskjema er tilgjengelig under "Meldinger, søknader og rapportering av feil etter EMIR".

Hvilke derivatkontrakter omfattes?

Per april 2024 omfattes følgende OTC derivatkontrakter av clearingplikten: 

• rentederivater i valutaene NOK, EUR, GBP, JPY, USD, SEK og PLN
• kredittmisligholdsderivater

Dette fremgår av kommisjonsforordningene 2015/2205, 2016/592 og 2016/1178 (konsoliderte versjoner). Forordningene inneholder nærmere bestemmelser om hvilke kontrakter som omfattes, herunder enkelte unntak, for eksempel for rentederivatkontrakter inngått av foretak som utsteder obligasjoner med fortrinnsrett. 

Clearingplikten kan utvides til andre typer OTC derivatkontrakter. 

• ESMAs oversikt over de ulike klassene som til en hver tid er omfattet av clearingplikten

Derivatkontrakter som inngås mellom foretak i samme konsern, kan i visse tilfeller unntas fra clearing-­plikt. Ett vilkår for unntak er tillatelse fra eller melding til Finanstilsynet. Se "Meldinger, søknader og rapportering av feil etter EMIR".

Clearingplikten der den ene eller begge motpartene er ikke-finansielle foretak, er nærmere omtalt i punktet EMIR for ikke-finansielle motparter.

Hvordan cleare?

Clearing-plikten oppfylles ved å inngå en avtale med en sentral motpart eller med et foretak som er medlem hos en sentral motpart. De sentrale motparter skal offentliggjøre en liste over clearing-medlemmene. Det kan også inngås en avtale med ett clearing-medlem indirekte via et annet foretak. Hvilke sentrale motparter som har tillatelse til å drive clearing innenfor hvilke klasser av derivatkontrakter, fremkommer av et register på ESMAs nettsted.

• ESMAs oversikt over hvilke derivatklasser de ulike sentrale motpartene har tillatelse til å cleare

Derivatkontrakter som ikke cleares

Dersom derivatkontrakten ikke cleares, skal partene treffe risikoreduserende tiltak. Disse tiltakene frem­kommer av EMIR artikkel 11 og kommisjonsforordningene 149/2013 og 2016/2251. Blant annet må partene innhente marginer fra hverandre, se EMIR artikkel 11 nr. 3. Det gjelder unntak for visse konserninterne avtaler, se et eget punkt om dette.

Partene må bekrefte overfor hverandre vilkårene i derivatkontrakten. Det skal skje til rett tid. Derivatporteføljer skal dessuten avstemmes. Partene må finne mekanismer for å oppdage og løse tvister som måtte oppstå. Finansielle motparter og visse ikke-finansielle motparter skal etter EMIR artikkel 11 nr. 2 daglig fastsette verdien av utestående kontrakter på grunnlag av markedsverdien.

Unntak for visse konserninterne avtaler

EMIR artikkel 4 nr. 2, artikkel 9(1) og artikkel 11 nr. 5-11, jf. artikkel 3, inneholder unntak fra rapporterings- og clearingplikt for visse konserninterne avtaler. I enkelte situasjoner er det nødvendig at myndighetene har gitt tillatelse til unntaket. I andre tilfeller er det tilstrekkelig at unntaket er meldt til myndighetene. 

• Meldinger, søknader og rapportering av feil etter EMIR

Mer om EMIR for ikke-finansielle motparter

Ikke-finansielle motparter er motparter som verken er sentrale motparter, verdipapirforetak, kredittinstitusjoner, forsikringsselskap, verdipapirfond (herunder forvaltningsselskap), tjenestepensjonsforetak eller alternative investeringsfond.

Plikten til å rapportere kontraktene til et transaksjonsregister gjelder, med unntak av visse konserninterne avtaler. Det samme gjelder visse av kravene til å treffe risikoreduserende tiltak for OTC-derivater som ikke cleares. Et vilkår for unntak er tillatelse fra eller melding til Finanstilsynet. Se "Meldinger, søknader og rapportering av feil etter EMIR".

Ikke-finansielle motparter må avklare tre spørsmål for å finne ut om det foreligger clearingplikt:

1. Omfattes klassen derivatkontrakt av clearingplikten?
2. Foreligger det unntak for konserninterne avtaler?
3. Overstiger man terskelverdi for clearingplikt?

Hvilke klasser derivatkontrakter som er omfattet av clearingplikten, er beskrevet i punktet "Hvilke derivatkontrakter omfattes?".

Unntaket for visse konserninterne avtaler er omtalt i eget punkt over. 

Terskelverdien for ikke-finansielle motparter er omhandlet ovenfor.

Derivatkontrakter som objektivt reduserer risiko knyttet til en ikke-finansiell motparts næringsvirksomhet eller finansieringen av den, skal ikke telle med ved beregningen av terskelverdiene. Dette fremgår av EMIR artikkel 10 nr. 3. Vurderingen som skal gjøres, er nærmere regulert i kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 10.

Vilkårene i derivatkontrakter som ikke cleares, skal bekreftes av partene innen rimelig tid. De konkrete tidsfristene for bekreftelse fremgår av kommisjonsforordning 149/2013 artikkel 12.