Beregningsgrunnlaget

Om beregningsgrunnlaget

Regler for beregningsgrunnlaget er gitt i kapitalkravsforordningen (CRR (EU) 575/2013). Nedenfor følger nærmere beskrivelse av beregningsreglene for hver av de fire risikotypene.

Kredittrisiko

Beregningsgrunnlaget for kredittrisiko fremkommer ved å vekte utlån med motpartens antatte risiko, og kan fastsettes etter to metoder: standardmetoden og interne målemetoder (”internal-ratings-based approach”- IRB).

Standardmetoden innebærer at utlån, andre eiendelsposter og poster utenom balansen risikovektes avhengig av hvilken kategori motparten tilhører. Risikovektene er faste sjablongverdier og fremgår av CRR. Risikovektene kan i noen tilfeller også fastsettes på bakgrunn av motpartens rating fra godkjente kredittvurderingsbyråer, eller justeres som følge av avgitte sikkerheter.

Vedrørende rating har EU-kommisjonen fastsatt hvilke stater utenfor EU/EØS der regulering og tilsyn er på EU/EØS-nivå.

• Liste over godkjente land

Til forskjell fra standardmetoden kan foretak med IRB-tillatelse beregne differensierte kapitalkrav på enkeltkundenivå. Kapitalkravet etter IRB beregnes enten med grunnleggende eller avansert metode. I den grunnleggende IRB-metoden skal institusjonene estimere sannsynlighet for mislighold (”probability of default” - PD). De øvrige risikoparametere i beregningene, LGD (”loss given default” - tap ved mislighold) og eksponeringsbeløpet EAD ("exposure at default” - eksponering ved mislighold), fastsettes av tilsynsmyndighetene. I den avanserte IRB-metoden, og for massemarkedseksponeringer, skal foretaket selv estimere LGD og EAD, i tillegg til PD. Estimeringen stiller strenge krav til datagrunnlag, metoder og kompetanse mm. Bruk av IRB krever tillatelse fra Finanstilsynet.

Motpartsrisiko

1. juni 2022 ble de tidligere standardmetodene for motpartsrisiko erstattet av en ny standardmetode (SA-CCR), gitt i CRR artikkel 274-280. Det er imidlertid åpnet for at foretak med begrenset derivatvirksomhet kan bruke enklere modeller:

• Foretak med derivatvirksomhet tilsvarende mindre enn 10 prosent av forvaltningskapitalen eller 300 millioner euro, kan benytte en forenklet versjon av den nye standardmetoden, som er regulert i CRR artikkel 281.
• Foretak med derivatvirksomhet tilsvarende mindre enn 5 prosent av forvaltningskapitalen eller 100 millioner euro, kan benytte opprinnelig engasjementsmetode (OEM), gitt i CRR artikkel 282.

I tillegg til disse metodene, kan foretak søke om å benytte interne modeller for beregning at motpartsrisiko (IMM). Bruk av IMM-metode krever tillatelse fra Finanstilsynet. Det skal også beregnes et særskilt kapitalkrav for risikoen for svekket kredittverdighet (CVA-risiko) hos motpart i derivatkontrakter.

Markedsrisiko

Foretakene skal beregne kapitalkrav for rente- og aksjekursrisiko, samt oppgjørs- og motpartsrisiko knyttet til institusjonens handelsportefølje. I tillegg skal det for foretakenes samlede virksomhet beregnes kapitalkrav for valutarisiko og varerisiko. Foretakene kan beregne kapitalkravet for markedsrisiko etter standardmetode eller ved bruk av interne modeller (VaR-metode). Bruk av VaR-metode krever tillatelse fra Finanstilsynet.

Operasjonell risiko

Kapitalkravet for operasjonell risiko kan beregnes ved bruk av basismetoden, sjablongmetoden eller avansert metode. Basismetoden vil i utgangspunktet kunne benyttes av alle foretak. Sjablongmetoden stiller enkelte krav til foretakenes styring og kontroll av operasjonell risiko, og overgang til å bruke sjablongmetoden må varsles Finanstilsynet. Bruk av avansert metode krever tillatelse fra Finanstilsynet.